Jeg husker første gang jeg sykla uten støttehjul. Vennene mine hadde sykla i vei og var alt et godt stykke opp i gata fordi jeg nøla så fælt. Jeg så bare ryggene deres. Så jeg tok sats, uten anelse om hva som ville skje, men redd for å stå igjen alene mens de andre dro fra meg og jeg bare så ryggen deres. Jeg husker de første tråkka på en liten lilla sykkel hvor jeg nesten kelva, med hjerte i halsen. Ingen så meg, jeg var helt på egenhånd, sjanglende i gata, på vei mot de andre. Jeg skulle ta dem igjen. Susende av gårde med en helt ny fart, litt høyere oppe og totalt utstoppelig. Det var en sånn ilende lykke og fullstendig frihetsfølelse.
Og sånn har livet mitt fortsatt. Riktignok med utfordringer og hindre, men aldri av de helt store. For det var alltid frihet. Foreldre snakka om livets veivalg, barnehagetanter innprenta «det ikke er lov å tvinge noen» og Meny forkynte at jeg har friheten til å velge, og det fra øverste hylle – helt selv. Og egentlig har jeg aldri kjent på tvang, på fravær av frihet eller muligheten til å velge mellom ja eller nei. Ikke fordi jeg ikke kunne tvinge svaret mitt gjennom uansett, men fordi stemmen min ganske enkelt ikke er viktig. Fordi jeg ikke er viktig.
Ca. her kommer vel de følelsene vi ikke vil kjenne på. Jeg tenker at hvis folk ikke lytter, så snakk tydeligere, høyere eller omformuler budskapet mitt. Jeg tenker vi mennesker alltid har valg og at det bare er mangel på styrke eller en feighet som får oss til å velge feil. Jeg tenker ganske enkelt at det finnes ingen livsfloke som er så elendig håpløs at ikke viljestyrke og en porsjon tålmodighet kan løse den. At med et tråkk til på den lille lilla sykkelen kommer jeg opp og over bakketoppen som de andre barna.
Men hva når storsøskna mine, foreldrene mine, beste og oldeforeldra mine alle tråkka på de samme pedalene uten at noen nådde opp? Hva skjer med viljestyrken da? Eller når foreldre har valg, men avgjørelsen uansett vil ramme barna? De kan velge mellom et ordentlig hus til familien eller utdannelsen til et av sine fire barn. Kanskje var det barnet meg, og kanskje jeg vil få en god jobb og kunne hjelpe å betale for et nytt hus, men trolig ikke. Uansett hvor dyktig jeg er vil underskriften min aldri være verdifull nok. Jeg kan studere som folk, kle meg og te meg så mye jeg vil, men det øyeblikket legitimasjonen skal verifiseres vil jeg bli avslørt av mitt blåe ID kort. Der står det svart på blått – palestiner. Tenk at jeg våget å prøve meg, med sirlig skrift og faste øyne som om jeg har retten til å bli behandla som et menneske. Nei, det er få sykler i Rashedieh.
Silje
Fortellinger fra Rashedieh 