Siste dag i Rashedieh

I løpet av disse månedene har vi tilbragt mye tid med å lytte til folk som snakker i vei på arabisk, uten at vi forstår noe som helst. Men det har egentlig gått helt fint. For arabisk er et av de vakreste språkene som finnes, og jeg liker å lytte til den herlige strømmen av rare lyder. Etter hvert som jeg har lært mer og mer arabisk, har jeg også avdekket en annen form for skjønnhet som ligger gjemt i dette språket. Det er er et språk fylt av kjærlighet. Kjærlighet til Gud, kjærlighet til andre mennesker og kjærlighet til livet.
Morgenen er ikke bare god, den er også lys. Man spør ikke bare hvordan en person har det, man spør også gjerne hvordan personens familie har det. På disse spørsmålene svarer man gjerne at man er takknemlig til Gud, og det er også slik man takker for maten. Og jeg har ikke telling på hvor mange ganger i løpet av en dag jeg hører uttrykk som «min kjære», «livet mitt», og «min kostbare». Dette fantastiske talespråket akkopagneres av kyss, klemmer og kjærlige berøringer. Når jeg hilser på andre kvinner er det alltid med et mykt håndtrykk, og noen ganger også med tre-fire kyss på kinnet. Rusler jeg nedover gata sammen med en venninne er det ikke uvanlig at hun stikker armen sin i min.
Jeg liker de tette familiebåndene som strekker seg opp gjennom generasjonene. Ofte bor besteforeldre nærheten av eller sammen med barna  sine. Jeg tenker de får igjen for all omsorgen de har gitt til et par slektsledd, og det i lassevis med kjærlighet. De kan være tilstede uten å ta plass, sitte helt stille, lytte og vende perlene på et bønnesmykke for ente gang. Det er en trygghet i dem. De har sett alt, kriger og menneskers grusomhet, og nå de sitter med historien. Når vi har besøkt familier, fylles rommet raskt opp av alle generasjoner. En gang satt vi fire generasjoner rundt et fruktfat og en kanne te. Fra oldemor fikk jeg høre om oliventrærne i Palestina, fra bestefar om barn som har utvandra til fjerne land, av mødre og fedre om framtidshåp for barna sine, og av barna noen fraser engelsk innimellom småsjenerte smil.
Her har vi møtt gode mennesker som bærer på veldig mye omsorg og varme. Det er mennesker som har fått en spesiell plass i hjertene våre, og som vi kommer til å savne veldig nå når vi drar hjem. Å leve og bo sammen med dem har også styrket vårt engasjement for palestinernes sak. Disse månedene her har gjort stort inntrykk og det vi har lært kommer vi til å ha med oss videre i livet. 2014 er FNs år for solidaritet med palestinerne og vi vil ta fatt på året med å holde foredrag om det vi har opplevd i Rashedieh. Så selv om blogginnleggene våre fra Rashedieh nå stopper, så vil dere snart høre fra oss igjen.

Takk til Rashedieh og takk til dere som har lest vår blogg!

Inga og Silje

IMG_5798 IMG_5733 102_0045

Til ettertanke i julehysteriet

Jeg sitter innpakket i flere lag klær og pledd, drikker te og hutrer. Det er vinter i Rashedieh. En nordlending burde kanskje ikke skremmes av 6 grader i desember. Det er jo egentlig varmt! Men problemet er at det er like kaldt inne i husene – kanskje kaldere til og med. Murhusene som er kjølige tilfluktssteder fra den steikende sola om sommeren er nå forvandlet til forferdelige frysebokser.

Selv om jeg klager en del over hvor kald jeg er, er jeg fryktelig klar over at jeg er blant de priviligerte i leiren. Jeg har gode klær, jeg har nok av pledd til å tulle meg inn i på natta, og jeg bor i et solid, stort hus med tepper på gulvet. Her i Rashedieh er det mange som ikke har så gode klær og sko, og som bor i hus hvor regnværet trenger gjennom taket og hvor gardinene blafrer når det blåser utenfor.

Forskjellen fra julehysteriet hjemme i Norge er slående. Venninna mi her drømmer ikke om dyre julegaver, men om at mannen hennes tjener nok penger i dag til å kjøpe gass til den lille varmeovnen deres. Her om dagen var jeg på besøk hos en syrisk-palestinsk familie som satt samlet rundt et stearinlys – ikke for å markere søndagene i advent, men fordi det var den eneste lyskilden i den lille garasjen deres.

De har ikke råd til å betale for strøm fra generatoren som finnes i leiren. I Libanon er strømnettverket svært overbelastet, så hvert område får bare «statsstrøm» et visst antall timer i døgnet. I tillegg til denne strømmen er det mange i Rashedieh som betaler en skyhøy pris for strøm fra en stor generator i leiren. Denne strømmen har heller ikke like mange ampere, så elektronikk som vannkoker og vaskemaskin er forbeholdt «statsstrømmen». Det samme er varmtvannstanken. Nå på vinteren er strømmen fryktelig ustabil, og uværet gjør at den kommer og går. Strømledningene i leiren henger løst mellom husene, og det skal ikke mye vind eller vann til for at noen av dem faller ned eller kuttes.

Til tross for at vinteren i Rashedieh er ugjestmild, så kommer folk flest seg i gjennom den hvert år. Verre er det i fjellene som ligger lenger innover i landet, som for eksempel Bekaa-dalen, hvor det er snø og minusgrader nå. I følge ferske tall fra UNCHR bor 120 000 av de syriske flyktningene i Libanon i telt. Det spørs om alle disse kommer seg i gjennom vinteren hvis minusgradene fortsetter. Jeg assosierer vanligvis desembermåned som en tid fylt av glede, varme og gode stunder, men her ser jeg at virkeligheten er en helt annen for mange.

Inga

Rashedieh sett gjennom barnas øyne

Dagen er kommet for utstilling med vår del av fotoprosjektet Eyes of Children. Vi har plassert oss strategisk på en plass rett ved siden av skoleveien. Klare for å ta imot barna når de er ferdige på UNWRA skolen. Først kommer det fem, så fem til, en gjeng på sju og sånn fortsetter det. Snart myldrer det av barn. De spurter fra bilde til bilde med latter og knuffing for å se hvem som har tatt hvilket, og om de er med i noen av vennenes bilder. Noen ser litt komiske ut med de store skolesekkene hengende helt nedtil knærne. En del går rundt med foreldrene sine, peker stolt og forteller om bildet de har tatt. Vi står og gliser fornøyde. Det ble en innmari fin utstilling.

Vi har jobba med fotoprosjektet i sju uker og delt ut kamerar til femti gutter og jenter i alderen 7 til 13. Omtrent halvparten er palestinere fra Syria og resten fra Rashedieh. Nesten alle har fått være med å plukke ut ett av bildene sine til utstillinga. Ofte har favorittbildene vært av blomster og havet  – «fordi det er det som er vakkert i Rashedieh». Da oppgaven var å ta bilde av noe pent og noe stygt i leiren var det flere som kun tok bilde noe pent – «fordi det stygge var så stygt».  Flere ganger har barn kommet storfornøyde og levert kameraer med kun bilder tatt i bøker eller tegnefilm fra TV. Dora the Explorer ser ut til å være en favoritt.

De siste ukene har vi også vært innom mange hjem for å spørre foreldrene om det er greit at bildene blir brukt til utstilling. Noen er store, med glinsende trekk på sofaen og spotter i taket. Andre er beskjedne hvor kun det nødvendigste er tilstede. Så er det hjem hvor ikke det er tilfelle heller, der barna bor i garasjer eller andre elendige hus. Likevel smiler de på alle bildene sine. Det er heller ingen av barna som har kameraer utenom Eyes of Children prosjektet. Det er ganske herlig å tenke på alle de barna som siden prosjektet starta i 2009 har fått muligheten til å gjøre noe nytt, gøy og spennede som i tillegg får et konkret resultat. De får vist foreldre, slekt og andre voksne hvordan de ser hverdagen i Rashedieh.  For oss gir det en smugtitt inn i barnas hemmelige verden, og den har vi lyst til å dele med dere.

IMG_0136

Silje

Solidaritet med palestinerne!

I går, den 29. november, var den internasjonale dagen for solidaritet med palestinerne. Dette er også årsdagen for FNs delingsplan for Palestina som ble godkjent i FNs hovedforsamling den 29. november 1947. Mens mange hjemme i Norge gikk i fakkeltog og lyttet til appeller, deltok vi på en markering arrangert av libanesere i Tyr. Lokalet var fylt til randen av både palestinere og libanesere, og både det libanesiske og det palestinske flagget vaiet høyt. For meg var markering et tydelig eksempel på hva solidaritet handler om.

Store Norske Leksikon definerer solidaritet som «en følelse av samhørighet og samhold mellom individer eller grupper av individer». Hvis en tar denne definisjonen som utgangspunkt, passer tittelen vår som «soliaritetsarbeidere» her i Rashedieh veldig bra. Vi har nå levd sammen med palestinerne i Rashedieh i to måneder, og vi kan absolutt fortelle om en følelse av samhold.  Folkene her har blitt våre venner, og hver dag ser vi hvordan de systematisk diskrimineres og forhindres i å virkeligjøre ambisjonene sine.

Vi kjenner ei dame hvis hus har blitt bomba fire ganger, og hun har bygd det opp igjen gang på gang. Vi har ei venninne som drømmer om å bli arkitekt, men fordi hun er palestiner er ikke underskrifta hennes på en plantegning verdt noen ting. Vi har ei anna venninne som har en økonom til far, men siden han er palestiner og ikke har lov til å jobbe som økonom plukker han appelsiner på en plantasje i stedet. Vi har en kollega som har en alvorlig syk bror, men siden han er palestiner og ikke kan betale for seg så får han heller ikke hjelp hos det libanesiske helsevesenet. Vi har en venn som ikke har sett faren sin siden 1989 da han ble sporløst borte, og likevel har gutten et av de bredeste smilene jeg har sett.

Det er disse menneskene vi bor med, jobber med, ler med, lærer dabke av, vi får musikktips hos, som flirer av arabisken vår og som tar oss med på tur til skjulte perler rundt om i Libanon. I det hele tatt er det de som gjør at vi trives så godt som vi gjør i Rashedieh, og at dagene bare flyr forbi. Viktigheten av å vise solidaritet med palestinerne er ikke lenger noe vi bare forstår med hodet. Det har blitt noe vi kjenner på med hele kroppen.

Vi kommer ikke til å vise solidaritet med vennene våre her kun 29. november, men også resten av de 364 dagene i året.

Inga

Det er få sykler i Rashedieh

Jeg husker første gang jeg sykla uten støttehjul. Vennene mine hadde sykla i vei og var alt et godt stykke opp i gata fordi jeg nøla så fælt. Jeg så bare ryggene deres. Så jeg tok sats, uten anelse om hva som ville skje, men redd for å stå igjen alene mens de andre dro fra meg og jeg bare så ryggen deres. Jeg husker de første tråkka på en liten lilla sykkel hvor jeg nesten kelva, med hjerte i halsen. Ingen så meg, jeg var helt på egenhånd, sjanglende i gata, på vei mot de andre. Jeg skulle ta dem igjen. Susende av gårde med en helt ny fart, litt høyere oppe og totalt utstoppelig. Det var en sånn ilende lykke og fullstendig frihetsfølelse.

Og sånn har livet mitt fortsatt. Riktignok med utfordringer og hindre, men aldri av de helt store. For det var alltid frihet. Foreldre snakka om livets veivalg, barnehagetanter innprenta «det ikke er lov å tvinge noen» og Meny forkynte at jeg har friheten til å velge, og det fra øverste hylle – helt selv. Og egentlig har jeg aldri kjent på tvang, på fravær av frihet eller muligheten til å velge mellom ja eller nei. Ikke fordi jeg ikke kunne tvinge svaret mitt gjennom uansett, men fordi stemmen min ganske enkelt ikke er viktig. Fordi jeg ikke er viktig.

Ca. her kommer vel de følelsene vi ikke vil kjenne på. Jeg tenker at hvis folk ikke lytter, så snakk tydeligere, høyere eller omformuler budskapet mitt. Jeg tenker vi mennesker alltid har valg og at det bare er mangel på styrke eller en feighet som får oss til å velge feil. Jeg tenker ganske enkelt at det finnes ingen livsfloke som er så elendig håpløs at ikke viljestyrke og en porsjon tålmodighet kan løse den. At med et tråkk til på den lille lilla sykkelen kommer jeg opp og over bakketoppen som de andre barna.

Men hva når storsøskna mine, foreldrene mine, beste og oldeforeldra mine alle tråkka på de samme pedalene uten at noen nådde opp? Hva skjer med viljestyrken da? Eller når foreldre har valg, men avgjørelsen uansett vil ramme barna? De kan velge mellom et ordentlig hus til familien eller utdannelsen til et av sine fire barn. Kanskje var det barnet meg, og kanskje jeg vil få en god jobb og kunne hjelpe å betale for et nytt hus, men trolig ikke. Uansett hvor dyktig jeg er vil underskriften min aldri være verdifull nok. Jeg kan studere som folk, kle meg og te meg så mye jeg vil, men det øyeblikket legitimasjonen skal verifiseres vil jeg bli avslørt av mitt blåe ID kort. Der står det svart på blått – palestiner. Tenk at jeg våget å prøve meg, med sirlig skrift og faste øyne som om jeg har retten til å bli behandla som et menneske. Nei, det er få sykler i Rashedieh.

Silje

SAM_0076

Årsak-Virkning

«Pang. Pang. Pang. Pang. Pang.»
Vi sitter i et hyggelig lag hjemme hos en familie i Rashedieh, og middagstallerkene har akkurat forlatt bordet. Kaffekoppene har kommet frem, og Silje og jeg har smakt kharma for første gang, en frukt som ser ut som en tomat og smaker som himmelen. Nå blir den gode stemninga avbrutt av høye smell fra en kalasjnikov.

Et kaldt gyfs går nedover ryggen min, og da jeg betrakter folkene rundt meg skjønner jeg at de føler det samme som meg. Dette er ubehagelig. Den første skuddsalva blir besvart med en ny runde smell, og Silje spør hva det er som foregår. Til svar får vi høre at det er «problems in the camp». Meldingene begynner å tikke inn på telefonene til alle rundt bordet, og vertsmora vår ringer oss for å høre at vi ikke er utendørs. Vi får beskjed om å holde oss inne til det hele er over. Etter en stund opphører skytingen, og de høye smellene byttes ut med skjærende sirener.

Vi får følge hjemover, og i gatene møter vi kvinner og menn som har samlet seg for å høre hva urolighetene gjaldt og hvorvidt noen er skadet. Vi stopper for å snakke med noen, og får  høre ulike versjoner av hvem det var som sloss om hva. Det er ikke så lett å skille sant fra usant, men det dreide seg i alle fall om to parter som hadde noe uoppgjort og som følge av det ble en syrisk-palestinsk kvinne drept.

Hendelsen setter i gang et maskineri av tanker hos meg. Jeg tenker på alle menneskene her som har opplevd krig, og hvilke assosiasjoner slike skuddvekslinger kan bringe frem. Jeg tenker på barna jeg jobber med hver dag her i Rashedieh, og hvordan dette berører dem. Jeg tenker på kvinnen som flyktet fra krigen i Syria i frykt for at hun eller noen i familien skulle bli skadet, og så ble hun offer for et oppgjør i Rashedieh.

Jeg blir opprørt over at folk tyr til våpen for å løse problemer, og jeg klarer ikke rettferdiggjøre det. Likevel klarer jeg tildels å forstå hvorfor det noen ganger ender slik. Av palestinerne i Libanon er det få som har fast arbeid og de fleste har det veldig trangt økonomisk. Selv om jeg ofte overhører samtaler om matpriser og om vinteren som kommer med regn og kulde, er det nok ikke disse bekymringene som er de verste. Jeg kan bare forestille meg hvor vanskelig det må være å se barna dine vokse opp til en fremtid som er så begrenset.

For enkelte unge som ikke har noe å fylle dagene sine med er det nok fort gjort å rote seg bort i den kriminelle delen av samfunnet. Situasjonen blir ikke bedre av at det i praksis ikke er noe politi tilstede i Rashedieh. Det er kun libanesisk politi som har myndighet til å arrestere noen, men de kommer kun til leiren dersom de blir tilkalt.  Desverre fører korrupsjon og tette bånd mellom politiet og de som driver med ugang til at loven ikke alltid håndheves.

Av og til får man et behov for å få disse tingene litt på avstand. Flere ganger i uka tar Silje og jeg på oss treningstightsen og løper ut av leiren og nordover mot Tyr langs strandkanten. Det kjennes godt å kjenne de bare føttene mot sanda, la tankene fare og for en liten stund glemme disse vanskelige omstendighetene. Men for noen dager siden ble en av disse løpeturene brått avbrutt av to libanesiske soldater som nektet oss å forlate leiren. Jeg tror ikke de kan gi noen god forklaring på hvorfor de av og til stenger av stranda på denne måten, og innbyggerne i Rashedieh er blitt vante med det. Men for meg opplevdes dette som en frihetsberøvelse, og jeg ble rett og slett forbanna.

Det blir bare mer og mer tydelig hvor viktig det er å se forbi symptomene, og heller prøve å behandle sykdommen.

 

Inga

Image

Øye for øye

Vi kjører med service på vei inn i Shouf-fjellene litt sør for Beirut. Der skal vi  se cedertrærne, Libanons fremste nasjonale symbol. De eldste trærne er flere tusen år gamle og har overlevd de blodigste slagene i landets historie. Sjåføren prater om Libanon, om hevn og splittelse, om hva som står i hvilke hellige skrifter, og om historiske slag som sto for hundrevis av år siden, men som fortsatt gnager i dem som tapte. Han bruker harde ord om sin egen og andres religion, og forteller om brutale  hendelser med et varmt smil om munnen. Det handler om barmhjertighet, forsoning og kjærlighet, men det er ikke nødvendigvis slik at den gjelder for alle. Kanskje synes han i teorien at maronitter, gresk-katolske, gresk-ortodokse, drusere, sunnimuslimer og shiamuslimer, alle fortjener en del av Libanon, men når tankene kjennes på, blandes med følelser og fortiden, blir det lite fredelig i praksis.

Vi lytter uten å ha så mye å si til svar. Han er gresk-katolsk, en av de mange kristne minoritetene i Libanon. Som gruppe har kristne mest politisk makt, blant annet gjennom at presidenten alltid skal være en maronitt. Muslimske trossamfunn, som tilsammen er fler enn kristne har historisk sett hatt mindre makt i det politiske systemet. Sunnimuslimene har alltid statsministeren, mens shiamuslimene, den sannsynligvis største folkegruppen har presidenten av nasjonalforsamlingen. I tillegg kommer de sunnimuslimske palestinerne som utgjør omkring 10% av befolkningen, men som ikke er representert, fordi de mangler stemmerett og statsborgerskap.

Naturligvis må vi spørre om hans tanker om at en så stor del av befolkningen mangler de rettighetene som skal til for å skape seg et ok, hvis ikke godt, liv i Libanon. Han svarer like åpent som vi spør at da blir det for mange muslimer, og for få kristne. Et stort problem. Det er ikke første gangen vi møter dette perspektivet. Jeg tenker at kanskje fordi vi ganske rett fram sier at vi bor og jobber i en palestinsk flyktningleir, får særlig kristne libanesere ekstra behov av å utrykke sin mistro og sinne mot palestinerne. Vi oppfordres til å holde avstand arabere generellt og palestinere spesielt. Noen er krasse, mens andre sier det som et vennlig råd. Felles har de at alle har gjennomlevd borgerkrigen i landet og ingen har noengang satt en fot innenfor en palestinsk flyktningleir. Når vi sier at vi bor i et hus og sover i senger er det tydelig at det er ny informasjon. Jeg er ikke sikker på om vi blir trodd en gang, det hele virker for utrolig. Jeg tenker på noe sjåføren sier og hvor sørgelig sant det er for Libanon; problemet er at alle tenker øye for øye og da blir hele verden blind.

Image

Gjennomhullet statue i Beirut.Image

Shouf-fjellene med nyplanta cedertrær.

Silje

Fotoprosjektet

I dag er det muslimsk nyttår, og både biblioteket og Abu Jihad-senteret holder stengt. Vi utnytter denne dagen til å drive hjemmekontor. Med et dusin kopper arabisk kaffe som drivstoff har vi nå kommet oss igjennom omtrent 1500 bilder som barna har tatt så langt i fotoprosjekt. Vi har fått inn veldig mange fine, rørende og morsomme bilder. Prosjektet inneholde både barn fra Rashedieh og barn fra Syria. Her kommer noen smakebiter.

Klem fra Inga og Silje!

ImageImageImage

DSCF8676

Å være her gjør meg sint, men samtidig veldig glad

I løpet av en vanlig dag i Rashedieh opplever jeg flere ting som gjør meg så sint, så sint. Fra jeg står opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden, blir jeg konstant minnet på at menneskene jeg er omgitt av er uten grunnleggende rettigheter – og derfor også muligheter. Etterhvert har det blitt veldig tydelig for meg hvordan mange av problemene som finnes her i leiren, er direkte konsekvenser av dette.

I Libanon har ikke palestinere eiendomsrett, de har ikke arverett og de er utestengt fra ca 75 yrker. Å studere er vanvittig dyrt, og selv med en universitetsgrad er det vanskelig for en palestiner å få jobb. Hvis en er så heldig å ha jobb, er det stor fare for at en er underbetalt. Høy arbeidsledighet i Rashedieh fører til problemer med kriminalitet, våpen og rus. Den voldsomme forskjellen fra mitt liv, mine ambisjoner og mine drømmer hjemme i Norge kan være vanskelig å fordøye. Og siden det er vanskelig å vite hvem jeg skal rette sinnet mitt mot, omdannes det ofte til en følelse av endesløs håpløshet.

Men så møter jeg mennesker som gjør at jeg bytter ut blanke øyne med et bredt smil, og jeg fylles av ny gnist og nytt håp. For eksempel kjenner jeg ei jente på min egen alder med beundringsverdig mye bein i nesa. Hun, la oss kalle henne Fatima, forteller at hun deltar på «advocacy training» på et ungdomssenter en gang i uka. Der har de blant annet snakket om hva de misliker her i Rashedieh, og om hvordan de vil forandre det. Med stor iver forteller Fatima at før ble søpla fra leiren dumpa ved siden av barneskola, og at hun og flere andre ungdommer sa i fra til UNRWA (FNs organisasjon for palestinske flyktninger) om at dette var galt. Med et stolt glis forteller Fatima at søpla nå kjøres til et annet sted.

Likens jobber vi på fire forskjellige steder som gir massevis av inspirasjon, og viser hvordan handlekraftige mennesker kan få til så mye med så lite. Tre dager i uka jobber vi på et senter for utviklingshemmede barn. Blant annet undervises det i arabisk, engelsk, blindeskrift, ulike håndtverk og det drives et rullestol-verksted. Verken libanesiske skoler eller UNRWA-skolene har rom for barn med spesielle behov, og Abu Jihad-senteret er derfor veldig viktig for mange. Det er det eneste i sitt slag i sør-Libanon, og hit kommer det både palestinske og libanesiske barn fra hele området.

Vår «arbeidsgiver» her i Rashedieh er den palestinske kvinneunionen, og vi har møtt veldig mange dyktige damer som jobber i denne organisasjonen. De har mange jern i ilden, og blant annet driver de flere barne- og ungdomssenter der det gis ekstraundervisning og ulike aktiviteter. To ganger i uka gir vi leksehjelp i engelsk på to av disse sentrene. Selv om det ene senteret er så falleferdig at jeg nesten bare venter på at taket skal falle ned i hodet på meg, er barnelatteren et sikkert tegn på at barna trives der.

Sist men ikke minst, jobber vi på kvinneunionens bibliotek. I samarbeid med solidaritetsarbeiderne som var her i 2009, startet biblioteket et fotoprosjekt for barn. Dette fotoprosjektet har blitt videreført år etter år, og vi har nå tatt over stafettpinnen. Vi gir barna enkel innføring i hvordan de skal bruke et kamera, et tema de skal ta bilder av, og så får de låne med seg kameraet i noen dager. Forhåpentligvis er prosjektet et friskt pust i en hverdag som ikke alltid er så lett. Og gjennom barnas øyne får vi innblikk i ulike sider av å vokse opp i en flyktningeleir.

Inga

Bilder fra aktiviteter på biblioteket:

Image

IMG_4845

Sør for Litani-elven

Vi kjører sørover igjen fra et besøk i Saida. En cd knitrer på stereoen med arabisk musikk og vi slynges fra side det til side etter hvert som sjåføren tråkler seg gjennom trafikken. Det er naturligvis en gammel mercedes – de holder stand og dominerer trafikkbildet i Sør-Libanon. På hver side av oss er det store plantasjer, mest bananer, men også appelsin, oliven og dadler. Mot øst kryper de oppover tørre åssider og mot vest avgrenses de kun av middelhavet. Det er frodig her, ingen tvil om det. Det er også forsiktige tegn til økonomisk optimisme. Nye kjøpesentre og leilighetskompleks skal opp og vi kan kjøre et stykke mellom hver gang vi ser kulehull i veggene.

Like fullt – desto lengre sør for Litanielven vi kommer, desto mer merkes millitærets nærvær. Vi passerer hvite FN-biler og millitærkjøretøy, og nikker og takker oss gjennom flere veisperringer. I rundkjøringene sees små, murte vakposter for libanesisk millitære. De er malt i rødt og hvitt og dandert med ruller av piggtråd. Noen ganger har de også stablet sandsekker oppå murkantene, med et vindu til våpen og sikt. Vi får inntrykk av en region beredt på konflikt.

Dette inntrykket forsterkes når vi i Rashedieh møter stadig flere palestinere som nylig har flyktet fra borgerkrigen i Syria. De har en annen tunghet i kroppen og smiler med triste øyne. Hvor mange som bor i Rashedieh er usikkert, men det anslås at det er rundt 500 familier. Selv om mange veletablerte deler det de har råd til å avse, og hjelpeorganisasjoner bidrar med penger og husly er situasjonen ganske elendig. Det er rett og slett ikke kapasitet til å dekke alle behov og det er få jobbmuligheter. Den store pågangen av flyktninger fra Syria har oversvømt arbeidsmarkedet til palestinerne og det snakkes om lønninger som er halvert for arbeid som i utgangspunktet var dårlig betalt.

Fra en palestinsk-syrisk familie vi besøker får vi samme historie. De bor omkring 15 personer på to små rom. Huset er medtatt og har stort behov for vedlikehold med vegger som allerede ser fuktige ut før vinteren har begynt. De forteller at de mottar penger, men kun hver fjerde måned og det strekker ikke til både husleie og mat. Vi spør om det ikke finnes jobb her og får svaret: ‘mafi aii shee’, her finnes ingenting. Likevel får vi servert deilig arabisk kaffe som dufter av kardemomme. På slike besøk blir kontrasten i hverdagen nesten for skarp, og jeg kjenner på en slags skjør godhet som balanseres med noe kaldt og brutalt.

IMG_4862

Silje