I løpet av disse månedene har vi tilbragt mye tid med å lytte til folk som snakker i vei på arabisk, uten at vi forstår noe som helst. Men det har egentlig gått helt fint. For arabisk er et av de vakreste språkene som finnes, og jeg liker å lytte til den herlige strømmen av rare lyder. Etter hvert som jeg har lært mer og mer arabisk, har jeg også avdekket en annen form for skjønnhet som ligger gjemt i dette språket. Det er er et språk fylt av kjærlighet. Kjærlighet til Gud, kjærlighet til andre mennesker og kjærlighet til livet.
Morgenen er ikke bare god, den er også lys. Man spør ikke bare hvordan en person har det, man spør også gjerne hvordan personens familie har det. På disse spørsmålene svarer man gjerne at man er takknemlig til Gud, og det er også slik man takker for maten. Og jeg har ikke telling på hvor mange ganger i løpet av en dag jeg hører uttrykk som «min kjære», «livet mitt», og «min kostbare». Dette fantastiske talespråket akkopagneres av kyss, klemmer og kjærlige berøringer. Når jeg hilser på andre kvinner er det alltid med et mykt håndtrykk, og noen ganger også med tre-fire kyss på kinnet. Rusler jeg nedover gata sammen med en venninne er det ikke uvanlig at hun stikker armen sin i min.
Jeg liker de tette familiebåndene som strekker seg opp gjennom generasjonene. Ofte bor besteforeldre nærheten av eller sammen med barna sine. Jeg tenker de får igjen for all omsorgen de har gitt til et par slektsledd, og det i lassevis med kjærlighet. De kan være tilstede uten å ta plass, sitte helt stille, lytte og vende perlene på et bønnesmykke for ente gang. Det er en trygghet i dem. De har sett alt, kriger og menneskers grusomhet, og nå de sitter med historien. Når vi har besøkt familier, fylles rommet raskt opp av alle generasjoner. En gang satt vi fire generasjoner rundt et fruktfat og en kanne te. Fra oldemor fikk jeg høre om oliventrærne i Palestina, fra bestefar om barn som har utvandra til fjerne land, av mødre og fedre om framtidshåp for barna sine, og av barna noen fraser engelsk innimellom småsjenerte smil.
Her har vi møtt gode mennesker som bærer på veldig mye omsorg og varme. Det er mennesker som har fått en spesiell plass i hjertene våre, og som vi kommer til å savne veldig nå når vi drar hjem. Å leve og bo sammen med dem har også styrket vårt engasjement for palestinernes sak. Disse månedene her har gjort stort inntrykk og det vi har lært kommer vi til å ha med oss videre i livet. 2014 er FNs år for solidaritet med palestinerne og vi vil ta fatt på året med å holde foredrag om det vi har opplevd i Rashedieh. Så selv om blogginnleggene våre fra Rashedieh nå stopper, så vil dere snart høre fra oss igjen.
Takk til Rashedieh og takk til dere som har lest vår blogg!
Inga og Silje
Fortellinger fra Rashedieh 